Som mitt første virkelige blomsterprosjekt (utenom karseplanting i barnehagen og sånt...) plantet jeg en masse frø i våres. Etterhvert som de spirte ble jeg meget glad! Jeg hadde faktisk klart, helt selv, å få et lite frø til å se dagens lys, og til å bli en blomst! Mulig det var morsinstinktet som kicket inn allerede her, men jeg var iallfall veldig glad for at de vokste!
Etterhvert som det ble varmere i været bestemte jeg meg for å plante alle plantene mine ut. De aller fleste har blomstret og trives virkelig (skal ta meg en runde å fotografere dem alle snart, lover), men solsikkene min har virkelig hatt en tøff oppvekst, kan en si! :)
For noen uker tilbake skrev jeg et fortvilet innlegg om brunsneglen som holdt på å ta rotta på solsikkene mine.
Etterhvert som det ble varmere i været bestemte jeg meg for å plante alle plantene mine ut. De aller fleste har blomstret og trives virkelig (skal ta meg en runde å fotografere dem alle snart, lover), men solsikkene min har virkelig hatt en tøff oppvekst, kan en si! :)
For noen uker tilbake skrev jeg et fortvilet innlegg om brunsneglen som holdt på å ta rotta på solsikkene mine.
Så, utstyrt med gift, våpen og salt tok jeg kampen opp mot mine fiender. Ingen skulle få skade mine barn!!! Desverre måtte en solsikke dø i kampene, men den jeg hadde gitt opp, selv etter nitidige redningsforsøk overrasket meg plutselig:
Plutselig en dag stod den i blomst!
Den er dog ganske puslete, men dog så vakker der den står med sin gule krone og klamrer seg fast i gjerdet!
Hvert minutt jeg har brukt på redningsaksjonen har vært verd det når en kan få en slik gave igjen!
Takk mitt kjære, tapre solsikkebarn!! Måtte du leve lenge, og gi meg mange frø slik at jeg kan plante en masse nye til neste år!! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar