Han jeg aldri kom over...

Her i fjor vår traff jeg en fyr som jeg virkelig falt hodestups for. Han var ikke en fyr jeg normalt ville falle for, men det var noe umåtelig sjarmerende med han som jeg bare ikke klarte å gi slipp på. Jeg var faktisk i lag med en annen på det tidspunktet, men denne fyren klistret seg til minnet mitt og ble værende.

Ut på sommeren traff jeg han igjen. Denne gangen var jeg singel, og han også. Vi flørtet i vei og hadde det kjempekoselig i lag. Han fortalte meg at han ikke ville ha noe forhold, og akkurat der og da var det helt greit!

Men, det gikk ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg virkelig var forelsket i fyren. Og det noe så voldsomt at det gjorde vondt... Så en dag måtte jeg jo fortelle han det. Han ble jo selvsagt glad for at jeg fortalte det, men samtidig betydde jo dette at vår tid sammen var over. Jeg bar jo selvsagt på et håp om at han kunne endre mening, men det hendte jo ikke.

Noen uker senere traff jeg han igjen og vi koste oss sammen en siste gang. Det var egentlig mer fælt enn bra, men på samme tid visste jeg at jeg trengte en avslutning. Så på en grufull måte var det likevel verd det.

Jeg hadde jo tlf nummeret hans og klarte selvsagt å sende han noen mld etter det, men jeg fikk (heldigvis) aldri noe svar, så til slutt måtte jeg vel bare innse at det var best å gi slipp.

I dag traff jeg på moren og broren, og bare det skar i hjertet mitt. Jeg har nok ikke kommet over han likevel...

Så hvordan ting egentlig fungerer aner jeg ikke, men jeg vet at hjertet mitt bestemmer mye mer enn hodet og synet mitt gjør. Hjertet lar seg forelske selv om jeg hverken er klar for det eller vil det, og til de dårligste tidene. Så får jeg bare håpe at jeg finner en som kan lappe sammen hjertet mitt og som jeg kan forelske meg i som gjenkjenner mine følelser! Det håper jeg på!