Ja, nå har jeg vært i Danmark to ganger og jeg venter spent på resultatet fra denne turen! Men jeg vil nå benytte anledningen til å lufte noen tanker fra denne prosessen her, for det er søren meg ikke noe enkelt.
Rett før jeg dro avgårde første gangen klarte jeg jo å annonsere det til hele facebook ved en feiltagelse. Dette resulterte jo til en god del ekstra stess med forsøket samt at en masse mennesker har funnet ut hva jeg holder på med så det har stresset hele prosessen egentlig. Ikke for det at jeg skammer meg over det eller på noen måte ikke vil atfolk skal vite, men på samme tid så er det ikke noe kjekt at alt og alle vet om det på denne tiden, det legger så mye mer press. Etter at jeg kom hjem igjen var jeg faktisk redd for å bli stoppet på gaten med spm og det var ingen god følelse.
Samtidig stresset jeg veldig med hele forsøket og klarte ikke å slappe av uansett hva jeg gjorde eller tenkte, noe som har resultert i at jeg har fått ganske vondt i skuldrene og nakken etterhvert!
Da forsøket, bokstavligtalt, gikk i dass var jeg innmari trist. Mest av alt var jeg skuffet over meg selv siden jeg ikke klarte det, men det var også trist i seg selv. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg innsåg iallfall litt av grunnen til at det gikk som det gikk, altså stress.
Så da begynte prosessen på nytt og denne gangen har jeg valgt å ikke fortelle det til så veldig mange. Til og med mine foreldre fikk ikke vite om det før jeg var dratt. Det var vel litt for egenbeskyttelse det også. Selv om mange syns det var artig når jeg dro første gangen vet jeg ikke om folk syns det er like artig når det fortsetter.
Dette fører meg videre til en annen ting, som jeg også har skrevet om før. Nemlig med det at jeg ikke har nære venenr. Joda, jeg har både søte og gode venner, men ingen jeg kan snakke med om alt. dermed er det veldig vanskelig å vite når en har snakket nok om dette, eller når en har snakket for masse om det. Når jeg er i denne prosessen så har jeg jo egentlig lyst å snakke om dette hele tiden, men jeg føler det ikke blir rett ovenfor mine venner, så det er veldig vanskelig å finne den rette balansen. Jeg trenger virkelig all støtte og heiegjeng jeg kan få så jeg har ikke lyst å slite ut vennene mine før jeg trenger de heller... Så, som du skjønner, ikke en lett balanse dette her...
Denne gangen har jeg et litt annet forhold til forsøket. Mye fordi jeg umiddelbart etter inseminasjonen fikk en følelse av at dette går bra. Det var noe som boblet gjennom meg og gav meg en virkelig ro. Det er jo godt mulig at jeg tar feil, men jeg prøver likevel å holde på denne gode følelsen inntil det motsatte er bevist! :) Så foreløpig har jeg iallfall ikke begynt å stresse, også selv om jeg ikke har fått et eneste tegn enda. Men jeg hadde jo masse tegn forrige runde og da gikk det ikke, så er ikke nødvendigvis så gale det heller. Så dermed har jeg allerede begynt å takke for at det faktisk går bra! Skader iallfall ikke!!
Er jo enda 10 dager igjen til jeg skal teste så tiden går likevel ganske tregt, men heldigvis er det masse som skjer hele tiden så jeg har ikke så masse dødtid til å tenke heller!
2 kommentarer:
Ønsker deg lykke til denne gangen også jeg :-) du får holde godt fast på den gode følelsen..syns dette er spennende jeg, sjekker bloggen støtt og stadig for å se om det er noe nytt :-) Om 1mnd så kommer jeg hjem en tur...håper vi får til å treffes :-)
Jeg har ferie fra siste uke i juli og de to første i august og tenker å bli hjemme så regner med vi skal få tid til å treffes da! Håper jeg iallfall!! :) Ja, håper inderlig at dette skal gå veien!! Hadde vært skikkelig kjekt!! :) Så er bare å vente å se hva som skjer!!
Legg inn en kommentar