Nydelig låt!

Jeg ble gjort oppmerksom på denne låten i går da jeg var i bursdag hos min kusine, og jeg måtte virkelig hjem og lytte til den. For en del år siden var min tante i en ulykke som gjorde henne delvis lammet. Nå sitter hun i rullestol og har problemer med både tale og bevegelse. Min onkel bestemte seg fort for at han ville ta over omsorgen for henne, spesielt når samfunnet ikke kunne tilby nok hjelp. De har mang en gang sagt at forholdet deres er mye sterkere nå enn det var før, noe som er utrolig flott. Mange forhold sliter, spesielt når en har slike spesielle omstendigheter, og spesielt når hun faktisk må ha hjelp til ALT. Jeg syns det er både imponerende og utrolig flott at de holder sammen. Det er jo virkelig det som er ekteskap, i tykt og tynt!! 

Akkurat slik er det med denne låten også. Chris Medina sin kjæreste var i en ulykke og har mistet taleevne og er nærmest helt lammet. Så sangen forteller om hans ønske om å faktisk være tilstede når hun trenger han mest og at ord ikke alltid dekker det en vil! 

Jeg tar vare på denne låten i mitt hjerte og håper at fremtiden er lys for de mange som har utfordringer i sine forhold, med sykdom eller ikke. Bær kjærligheten i hjertet og vis det du ønsker. Ord er ikke alltid nok dekkende!! :)

I'm in love!!

Beklager så masse at jeg ikke har foretatt trekningen av giwe awayen min enda, men det har egentlig en veldig logisk forklaring!! Det har nemlig hendt en stor endring i livet mitt de siste ukene, noe som jeg egentlig trodde aldri ville hende! For jeg har nemlig fått meg kjæreste!! ;-) Så dermed har jeg ikke så masse tid til å blogge lenger!! De som har fulgt meg en stund vet jo om mine turer over dammen som det nå ble en effektiv stopper for! Så vet jo ikke helt hvordan det ønske skal få utvikle seg videre, iallfall ikke når jeg vet at jeg har litt dårlig tid pga diverse prøver, men hadde jo selvsagt vært enda kjekkere å få en far til mine barn!! Så jeg får bare leve i håper om at jeg nå har sjangs til å klare begge deler!! ;-) Uansett er det utrolig kjekt med kjæreste da!! ;-) Lover uansett å foreta trekningen i morgen, så ikke vær redd for det!! Håper dere alle har en fortsatt fin pinsehelg!! ;-)

Published with Blogger-droid v1.6.5

Feeling blue!

I det siste har ting vært ganske så merkelige for meg.

Jeg har på en måte vært fornøyd og med god energi, men på samme tid er jeg sliten og trøtt uten overskudd til noe... F.eks har jeg lyst å gå masse på jobben, men samtidig blir jeg irritert når det er masse å gjøre fordi jeg er sliten. Jeg er glad for å trene på active, men samtidig er det litt ork å gjennomføre det..

Jeg har alltid syns det er kjipt å stå opp tidlig og nå er ingen unntak, men samtidig kommer jeg meg opp hver dag, så må jo være noe det!

På et vis kan en se at jeg sliter og det er at huset forfaller.. Jeg har ikke overskudd til å ordne og holde styr på heimen selv om jeg i tankene er flink. Mest har jeg vel bare lyst å sitte meg ned i godstolen og sove, men det har jeg egentlig alt for lite tid til..

Er vel litt det der med at vi starter enda et år nå og for min del er det alt for likt de siste årene som allerede har gått og jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg over det.. Har jo lyst til at året skal bli fantastisk og at alt det gode skal skje, men samtidig er jeg redd for at det skal bli en kopi av alle fiaskoer jeg har gått gjennom de siste årene.. Orker ikke slite lenger, vil at ting skal flyte fritt og lett!

Jeg trenger litt glede i livet og prøver å fylle dagene med noe meningsfylt! Til helgen har jeg invitert noen venninner til restaurant og vin så håper det blir en koselig aften!! Jeg trenger virkelig lyspunkt i denne grå hverdagen!!

Sliiiiiiten!

Dette året har det hendt masse, og som bloggen min heter handler det om livets opp og nedturer. Jeg føler vel at det har vært mest nedturer i det siste.



Jeg har slitt økonomisk, jeg har slitt med for masse jobbing som igjen har gjort at jeg har slitt en del med helsen, spesielt de siste månedene. Jeg føler meg rett og slett veldig sliten...

Jeg begynte mitt prosjekt med baby i håp om at det skulle gå fort, men det har vel egentlig gitt mer mer problemer enn håp. Det resulterte også i at jeg gikk veldig opp i vekt, noe som ikke har vært gunstig på noen måter.

Jeg prøver å gjøre alt hele tiden, men det ågr bare ikke lenger. Jeg er rett og slett SLITEN både fysisk og psykisk. Jeg føler at alt går imot meg og jeg er blitt en sippeguri som gråter av den minste ting. Det er virkelig ikke slik jeg øsnker å fremstå, men jeg kan ikke noe for det... Det bare blir sånn når jeg er så sliten.

Har akkurat sett dagens episode av Robinson hvor de snakket masse om å være sliten, og jeg forstår de godt. De sliter med lite mat og dermed er de sliten og umotiverte. Her har jeg hatt mer enn nok mat så det er ikke noe problem, men jeg har slitt på mange andre områder.

Det er jammen meg ikke noe lett å alltid være alene, det skal jeg si. Jeg har vel ikke akkurat gjort så masse for å forandre på det, så jeg kan vel ikke klage heller... Men det er masse en må ordne til enhver tid og det gjør en sliten.

Jeg har jo også oppdaget feil med huset mitt som jeg ikke visste om tidligere, så det har jo også stresset meg litt i det siste.

Håpet mitt er at neste år skal bli bedre! Jeg har allerede gjort noen valg som gjør at ting skal endre seg. Jeg prøver å gå ned i vekt, som iallfall er et lite steg i rett retning. Jeg driver også å sjekker kroppen min bedre for å finne ut hvorfor jeg ikke blir gravid, men foreløpig har jeg ikke funnet noe negativt der, og det er jo bra da!

Jeg prøver å se fremover til det jeg har å glede meg over - som USA og Florida! Dette gleder jeg meg MASSE til! Og så gleder jeg meg masse til jeg en dag blir gravid og før mitt høyeste ønske oppfylt, jeg vet at den dagen kommer, jeg vet bare ikke helt når.

Emosjonell berg og dalbane!

Det er vinter i Norge, og dette året har vi virkelig fått merke dette på kropp og sjel. Jeg har alltid vært ganske ustabil følelsesmessig, men nå for tiden tar det helt av. Det ene øyeblikket løper jeg rundtom og er kjempehappy mens jeg synger i vei på go-sanger (som da jeg fikk ny funksjon på jobben eller når jeg er sammen med mennesker jeg trives sammen med og liker).

Men i neste øyeblikk er alt virkelig ræva og jeg har mest lyst å bare krype gråtende sammen i forsterstilling for så å bli værende i den posisjonen i ukevis... Mulig det er det man kaller vinterdepresjon, men det er virkelig ikke noe artig. Og ikke minst er det tøft når temperaturen ute viser -15 grader, veden er for fuktig til å tennes, maten er kald og ulaget og ingen i en mils omkrets er der for å gi deg en klem en gang... Ja, for ikke å snakke om at dusjen mangler vann, at taklyset er gått an og at stearinen er oppbrukt... Det er i disse øyeblikkene at livet føles håpløst, som om vinteren alltid skal bli værende og en aldri skal finne varme hverken på ene eller andre måten...

Selv i de tyngste øyeblikkene må en vel bare innse at alt er i endring, og det som skjer i dag trenger ikke være det som skjer i morgen, og når badevekten endelig bestemmer seg for å synke nedover, da er det vel egentlig ganske greit å være seg selv tross alt, eller??

Håper iallfall at våren snart er i emning og at verden skal bli lysere, og håper vinterdepresjonene blir lettere å takle etterhvert!

Kjære nissen!

Denne julen har jeg bare ett eneste ønske, og det er
LYKKE!

Jeg føler virkelig at det er på tide at det skjer noe kjekt i livet, noe som gjør meg lykkelig! Både økonomisk lykke, lykke i jobben, og ikke minst lykke i kjærlighet!

Dette året har vært spekket med ulykkelige hendelser for mitt vedkommende, og selv på slutten av året dukker det opp kjedelige ting som gjør meg nedtrykt. Dette er jeg lei av, nå vil jeg være glad, ha det fint, og være rett og slett lykkelig!

Er det for mye å be om??

Tanker!

En tanke som formes og blir til en idè, en idè som utvikles og blir manifestert! Det er det du er min lille stjerne!! En vidunderlig tanke som bare kan vokse seg stor, en idè som en gang kan bli virkelighet!

Å, som jeg lengter, som jeg savner...
Jeg trenger deg nå, min stjerne!
Kanskje du en gang skal bli min der du skinner!

Måtte du alltid skinne på min vei og være min.
Du vakre, vakre stjerne!

Jeg elsker deg!!

Love/hate!

Jeg har et ganske anstrengt love/hate forhold... De ordene er vidt forskjellige, men og så like på en måte. Det heter jo at "en må elske seg selv for at en skal kunne elske andre", men hvordan skal en få til dette i praksis??

Etter å ha vært singel ganske lenge så er jeg vel mindre og mindre glad i meg selv, så hvordan skal jeg klare å bli mer glad i meg for at andre skal like meg når jeg ikke finner noen likevel?? For andre liker meg jo ikke når jeg prøver å like meg så hvordan kan de like meg mindre eller mere om jeg ikke liker meg??

Det der er virkelig en gåte for meg! Selvsagt prøver jeg å elske meg selv, for det å skulle hate enten meg selv eller andre klarer jeg ikke... Men likevel er jeg vel aldri fornøyd med meg selv heller, så dermed heller jeg egentlig mer mot ene siden enn andre... Jeg var ganske fornøyd og glad den stunden jeg hadde matchvekt, men etterhvert som kiloene har rullet på igjen resulterer det i at jeg blir mer og mer misfornøyd. Og dessuten fant jeg jo heller ingen den stunden jeg hadde matchvekt, så hvorfor hige etter dette??

Nei, det skal ikke være lett dette her altså... Jeg håper bare at hun jeg går til kan hjelpe meg med å skape litt balanse i biokjemien min sånn at jeg etterhvert skal klare å finne noe logikk i det hele og kanskje på sikt klare både å like meg selv og andre. Ingenting hadde vært bedre enn det!

Fotokonkurranser!

Jeg blir litt irritert av fotokonkurranser. Jeg har meldt meg på noen ganger, og vært med å "votet" på bilder andre ganger. Det som irriterer meg er det at jeg fatter ikke hva det helt går ut på. 

Jada, jeg har ikke noe proff kamera, og jeg er heller ikke noen genial fotograf, men jeg synes likevel at jeg tar gode bilder. Og jeg vet også hva jeg ser etter i andres bilder. 

Men, de bildene som enten kommer videre eller vinner, er ofte ikke de bildene jeg synes fortjener dette.

 

Så, nå for tiden har jeg nesten ikke lyst å være med på noen ting. Jeg føler at bildene mine ikke er bra nok for å være med på ting. Og jeg føler at jeg ikke er god nok til å finne ut hvilke andre som skal få vinne på konkurranser... Jeg har også begynt å la være å delta på vanlige utfordringer fordi jeg ikke syns jeg har bra nok løsninger og gode nok bilder i forhold til andre.

Dette synes jeg egentlig er helt idiotisk. Jeg har ikke det beste kameraet, men likevel så syns jeg bildene mine er bra. Og dessuten er dette min egen blog, og jeg har lov til å ha hva slags bilder her inne uansett hva folk liker eller ikke...

Litt av problemet er vel at jeg var med i en fotokonkurranse som jeg var en av vinnerene på, og etter det har jeg ikke kommet videre en eneste gang. Så det hele er vel litt irritasjon over at jeg nå ikke klarer det lenger... Eller at det er for strenge krav!

Han jeg aldri kom over...

Her i fjor vår traff jeg en fyr som jeg virkelig falt hodestups for. Han var ikke en fyr jeg normalt ville falle for, men det var noe umåtelig sjarmerende med han som jeg bare ikke klarte å gi slipp på. Jeg var faktisk i lag med en annen på det tidspunktet, men denne fyren klistret seg til minnet mitt og ble værende.

Ut på sommeren traff jeg han igjen. Denne gangen var jeg singel, og han også. Vi flørtet i vei og hadde det kjempekoselig i lag. Han fortalte meg at han ikke ville ha noe forhold, og akkurat der og da var det helt greit!

Men, det gikk ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg virkelig var forelsket i fyren. Og det noe så voldsomt at det gjorde vondt... Så en dag måtte jeg jo fortelle han det. Han ble jo selvsagt glad for at jeg fortalte det, men samtidig betydde jo dette at vår tid sammen var over. Jeg bar jo selvsagt på et håp om at han kunne endre mening, men det hendte jo ikke.

Noen uker senere traff jeg han igjen og vi koste oss sammen en siste gang. Det var egentlig mer fælt enn bra, men på samme tid visste jeg at jeg trengte en avslutning. Så på en grufull måte var det likevel verd det.

Jeg hadde jo tlf nummeret hans og klarte selvsagt å sende han noen mld etter det, men jeg fikk (heldigvis) aldri noe svar, så til slutt måtte jeg vel bare innse at det var best å gi slipp.

I dag traff jeg på moren og broren, og bare det skar i hjertet mitt. Jeg har nok ikke kommet over han likevel...

Så hvordan ting egentlig fungerer aner jeg ikke, men jeg vet at hjertet mitt bestemmer mye mer enn hodet og synet mitt gjør. Hjertet lar seg forelske selv om jeg hverken er klar for det eller vil det, og til de dårligste tidene. Så får jeg bare håpe at jeg finner en som kan lappe sammen hjertet mitt og som jeg kan forelske meg i som gjenkjenner mine følelser! Det håper jeg på!