Feeling blue!

I det siste har ting vært ganske så merkelige for meg.

Jeg har på en måte vært fornøyd og med god energi, men på samme tid er jeg sliten og trøtt uten overskudd til noe... F.eks har jeg lyst å gå masse på jobben, men samtidig blir jeg irritert når det er masse å gjøre fordi jeg er sliten. Jeg er glad for å trene på active, men samtidig er det litt ork å gjennomføre det..

Jeg har alltid syns det er kjipt å stå opp tidlig og nå er ingen unntak, men samtidig kommer jeg meg opp hver dag, så må jo være noe det!

På et vis kan en se at jeg sliter og det er at huset forfaller.. Jeg har ikke overskudd til å ordne og holde styr på heimen selv om jeg i tankene er flink. Mest har jeg vel bare lyst å sitte meg ned i godstolen og sove, men det har jeg egentlig alt for lite tid til..

Er vel litt det der med at vi starter enda et år nå og for min del er det alt for likt de siste årene som allerede har gått og jeg vet ikke om jeg gleder meg eller gruer meg over det.. Har jo lyst til at året skal bli fantastisk og at alt det gode skal skje, men samtidig er jeg redd for at det skal bli en kopi av alle fiaskoer jeg har gått gjennom de siste årene.. Orker ikke slite lenger, vil at ting skal flyte fritt og lett!

Jeg trenger litt glede i livet og prøver å fylle dagene med noe meningsfylt! Til helgen har jeg invitert noen venninner til restaurant og vin så håper det blir en koselig aften!! Jeg trenger virkelig lyspunkt i denne grå hverdagen!!

Emosjonell berg og dalbane!

Det er vinter i Norge, og dette året har vi virkelig fått merke dette på kropp og sjel. Jeg har alltid vært ganske ustabil følelsesmessig, men nå for tiden tar det helt av. Det ene øyeblikket løper jeg rundtom og er kjempehappy mens jeg synger i vei på go-sanger (som da jeg fikk ny funksjon på jobben eller når jeg er sammen med mennesker jeg trives sammen med og liker).

Men i neste øyeblikk er alt virkelig ræva og jeg har mest lyst å bare krype gråtende sammen i forsterstilling for så å bli værende i den posisjonen i ukevis... Mulig det er det man kaller vinterdepresjon, men det er virkelig ikke noe artig. Og ikke minst er det tøft når temperaturen ute viser -15 grader, veden er for fuktig til å tennes, maten er kald og ulaget og ingen i en mils omkrets er der for å gi deg en klem en gang... Ja, for ikke å snakke om at dusjen mangler vann, at taklyset er gått an og at stearinen er oppbrukt... Det er i disse øyeblikkene at livet føles håpløst, som om vinteren alltid skal bli værende og en aldri skal finne varme hverken på ene eller andre måten...

Selv i de tyngste øyeblikkene må en vel bare innse at alt er i endring, og det som skjer i dag trenger ikke være det som skjer i morgen, og når badevekten endelig bestemmer seg for å synke nedover, da er det vel egentlig ganske greit å være seg selv tross alt, eller??

Håper iallfall at våren snart er i emning og at verden skal bli lysere, og håper vinterdepresjonene blir lettere å takle etterhvert!

Hvorfor??

Jeg har alltid gått rundt å tenkt at jeg er godt likt, men nå vet jeg ikke lenger.. Føles heller som om ingen liker meg. Hverken venner eller jobben synes å like meg lenger. Og ikke klarer jeg å finne meg en mann, så ingen som liker meg der heller...



Hva har jeg gjort for å fortjene å ha det slik? Eller, kanskje mer viktig, hva har jeg latt være å gjøre?? Aner virkelig ikke hva jeg har gjort gale i livet, men noe må det være...

Eneste som er positivt nå er at jeg har ferie neste uke så kanskje jeg kan se annerledes på ting da, men akkurat nå føles alt bare svart...
God natt!

Feeling a little blue...

Det har hendt noe i livet mitt som ikke er så veldig kjekt, men som jeg ikke vil gå mer inn på foreløpig før jeg vet mer... Men iallfall så er jeg ikke akkurat hoppende glad for tiden. Da hjelper det ofte med en liten sang.

Denne sangen pleier jeg å synge for meg selv, og det hjelper ofte!
Den er samtidig melankolsk og fin, samtidig som den har et vakkert budskap, om at det er bare å kalle så får en hjelp! Det liker jeg, og tror jeg på!! :)

Dårlige dager!

Jeg valgte å hoppe over mandagstema denne uken. Grunnen ser dere under. Jeg har det nemlig litt slik for tiden.

Sørgmodighet
Fra Wikipedia, den frie
encyklopedi

Sørgmodighet, sørgelighet eller tristhet er et humør karakterisert av ølelser av ufordelaktighet og tap. Folk blir ofte stille når de er sørgmodige ,de blir mindre energiske og mer tilbaketrukne. Tristhet er ansett som det motsatte av glede, og ligner følelsene bedrøvelse, sorg, elendighet og melankoli. Filosofen Baruch de Spinoza definerte tristhet som overgangen for en person fra en stor fullkommenhet til en mindre en.
Sørgmodighet er et midlertidig dårlig humør, mens depresjon
er karakterisert ved et vedvarende og intenst dårlig humør, og også
sammenbrudd i ens evne til å fungere i dagliglivet.

Etter at jeg fylte 30 år (merkelig nok), har det hendt mye rart med kroppen min. Jeg har jo (som dere gjentatte ganger har fått høre om) hatt en del problemer med magen pga hvete, jeg har slitt med "snopesyke" og røykeslutt, emaljen på tennene (som nesten er borte pga halsbrann) og når har jeg også fått celleforandringer... Merkelig at alt skjer nå for tiden... Det som er positivt i det hele er at jeg heldigvis ikke har hatt hverken sykemelding eller tatt ut egenmelding, så sånnsett er jeg jo i god form. Men dog så begynner jobben min sikkert å bli litt lei av stadige legebesøk i tide og utide samt litt klaging innimellom. De tror nok at jeg har begynt å bli hypokonder, men det er jeg iallfall IKKE!!

Så nå tar jeg meg lov til å være litt småtrist og deppa, men håper det går fort over!!

Kose dere i tiden!!

Personlig versus privat!

Etter å ha blogget ofte og masse i lang tid har det plutselig blitt lite blogging på meg. Grunnen er egentlig ganske enkel. Jeg sliter nemlig litt med hva jeg kan blogge om som er personlig uten at det blir for privat. Jeg har jo lært at jeg ikke skal blogge om ting som er for privat fordi jeg ikke skal legge ut hele livet mitt offentlig på nettet, men samtidig er det akkurat det jeg har lyst å skrive om for tiden.

For å være litt privat kan jeg si at jeg er litt smådeppa for tiden av alt og ingenting bla. fordi jeg ikke kan spise så masse pga hveteintoleransen og så er det ikke alltid like kjekt å være singel, men utover det kan jeg ikke si så masse for ikke å bli for privat... Vanskelig å skille dette altså.

Har også lyst å skrive om hvordan drømmemannen er og hva jeg eter og ikke for tiden og hva jeg tenker på, men det kan jeg heller ikke gjøre for det og blir for privat.

Så med tanke at dette er det som skjer i hodet mitt for tiden er det ikke så mye plass til vanlige ting å blogge om, men jeg kommer tilbake med masse rare ting så fort jeg er klar for det!

Heng med!!