Her mener jeg altså, hvor er drømmemannen??
Nå har jeg vært singel i lange tider og jeg må si at jeg er ganske så lei av det. Av og til påstår jeg tom at det er sånn jeg ønsker å ha det, men det er jo ikke egentlig sannheten da... Selvsagt skulle jeg mer enn gjerne funnet en å dele livet sammen med på godt og vondt, men det er jammen meg ikke noe lett å finne han...
Jeg kan vel ikke påstå at jeg har prøvd så innmari hardt å lete etter han, men jeg har vært medlem på de fleste nett stedene, jeg har skiftet jobb og jeg har fått nye hobbyer. Likevel er han som sunket i jorden og borte for meg...
Så da begynner en jo å tenke, er jeg virkelig så fæl at ingen noensinne ser verdien av å tilbringe tid sammen med meg? Vil menn heller være singel enn å være med meg??
Jeg har truffet noen menn i mitt liv som ikke nødvendigvis har gjort meg mer selvsikker, heller det motsatte. Og jeg har også vært i forhold som jeg har tenkt skal vare livet ut, men som blir slutt før jeg aner det. Dette har gjort meg veldig usikker... Tør jeg ta sjansen på å møte en som vil bli ved min side?? Tør jeg stole på at det er verd å gå inn i noe??
Så de forholdene jeg har så smått hatt de siste årene har jeg avsluttet før de har fått tid til å bli noe. Mye av grunnen fordi jeg ikke vil la han gå fra meg...
Ettersom jeg stadig går opp og ned i vekt har jeg også et problem der. Når jeg veier for masse inbiller jeg meg at ingen vil like meg (jeg liker meg jo ikke selv engang..) Når jeg veier mindre er jeg redd jeg skal gå opp igjen... Så dette er en evig, vond kabal som jeg ikke får til å gå opp..
Så er det jo dette med barn da. Ettersom jeg blir eldre har jeg jo et enormt ønske om barn (helst skulle jeg hatt et barn for mange år siden..) Og er jeg da villig til å vente på at et forhold skal etablere seg og gå gjennom hele prosessen før jeg får det som jeg vil?? Hva om han (Gud forby) ikke ønsker barn, eller ikke liker barn??
Generelt sett så stiller jeg ikke mange krav til en mann. Han MÅ jo være snill og trofast da, men utover det spiller det ikke så stor rolle om han er stor eller liten, høy eller lav, hårete eller uten.. Jeg har jo eget hus så er jo en stor fordel om han er litt handy av seg da, men de fleste oppgavene klarer jeg selv!
Men jeg syns det er rett og slett håpløst å finne ut hvor jeg skal lete... Ikke er han på byen sent på natten, ikke tør jeg gå bort til fremmede og ikke har jeg venner med single venner som kan spleise meg...
Så om du har et godt råd til hvordan jeg skal klare å motivere meg selv til å virkelig finne en så vær så snill å hjelp meg, for jeg vet jammen meg ikke lenger...
Nå har jeg vært singel i lange tider og jeg må si at jeg er ganske så lei av det. Av og til påstår jeg tom at det er sånn jeg ønsker å ha det, men det er jo ikke egentlig sannheten da... Selvsagt skulle jeg mer enn gjerne funnet en å dele livet sammen med på godt og vondt, men det er jammen meg ikke noe lett å finne han...
Jeg kan vel ikke påstå at jeg har prøvd så innmari hardt å lete etter han, men jeg har vært medlem på de fleste nett stedene, jeg har skiftet jobb og jeg har fått nye hobbyer. Likevel er han som sunket i jorden og borte for meg...
Så da begynner en jo å tenke, er jeg virkelig så fæl at ingen noensinne ser verdien av å tilbringe tid sammen med meg? Vil menn heller være singel enn å være med meg??
Jeg har truffet noen menn i mitt liv som ikke nødvendigvis har gjort meg mer selvsikker, heller det motsatte. Og jeg har også vært i forhold som jeg har tenkt skal vare livet ut, men som blir slutt før jeg aner det. Dette har gjort meg veldig usikker... Tør jeg ta sjansen på å møte en som vil bli ved min side?? Tør jeg stole på at det er verd å gå inn i noe??
Så de forholdene jeg har så smått hatt de siste årene har jeg avsluttet før de har fått tid til å bli noe. Mye av grunnen fordi jeg ikke vil la han gå fra meg...
Ettersom jeg stadig går opp og ned i vekt har jeg også et problem der. Når jeg veier for masse inbiller jeg meg at ingen vil like meg (jeg liker meg jo ikke selv engang..) Når jeg veier mindre er jeg redd jeg skal gå opp igjen... Så dette er en evig, vond kabal som jeg ikke får til å gå opp..
Så er det jo dette med barn da. Ettersom jeg blir eldre har jeg jo et enormt ønske om barn (helst skulle jeg hatt et barn for mange år siden..) Og er jeg da villig til å vente på at et forhold skal etablere seg og gå gjennom hele prosessen før jeg får det som jeg vil?? Hva om han (Gud forby) ikke ønsker barn, eller ikke liker barn??
Generelt sett så stiller jeg ikke mange krav til en mann. Han MÅ jo være snill og trofast da, men utover det spiller det ikke så stor rolle om han er stor eller liten, høy eller lav, hårete eller uten.. Jeg har jo eget hus så er jo en stor fordel om han er litt handy av seg da, men de fleste oppgavene klarer jeg selv!
Men jeg syns det er rett og slett håpløst å finne ut hvor jeg skal lete... Ikke er han på byen sent på natten, ikke tør jeg gå bort til fremmede og ikke har jeg venner med single venner som kan spleise meg...
Så om du har et godt råd til hvordan jeg skal klare å motivere meg selv til å virkelig finne en så vær så snill å hjelp meg, for jeg vet jammen meg ikke lenger...
3 kommentarer:
På dopapiret mitt står det noe sånt som "Kjærlighet finnes i hvert hjørne. Hvorfor går jeg da bare rundt i ring?".
Skulle vært så lett - bare slutte å gå i ring... Selv om jeg selv går i ring med vilje, så vet jeg at det jaggu ikke er enkelt nei..
... på en annen side. Dopapirlyrics bør ikke være ens sikreste kilde.
Hehe! Kan visst komme masse klokt ut av dopapiret tenker jeg! :) Nei, får vel slutte å gå i ring, er vel noe logikk i det også!
Legg inn en kommentar