En sterk historie!

For en del år tilbake oppdaget jeg denne nettsiden. Den handlet altså om Tone Elisabeth Simonsen og Espen Simonsen. Dette står å lese på nettsiden:

Dette er historien om Tone-Elisabeth Berg (27) og Espen Simonsen (29) som møtte hverandre for 4 år siden, i 2002. Unge og forelsket hadde de fremtiden foran seg, frem til mars 2004 da Tone ble rammet av eggstokkreft, stadium 3. Tone gikk igjennom en stor operasjon etterfulgt av kjemoterapi (cellegift). Etter 6 kurer ble Tone friskmeldt med kontroller hver 3. mnd, og så lyst på fremtiden. Ved en kontroll i februar 2005 fant de kreften tilbake, og Tone begynte igjen med kjemoterapi. Igjen levde de i håpet om at dette ville gjøre Tone frisk. Nå, halvannet år etter og 7 utprøvde cellegifter hvor ingenting fungerer, har legene dessverre ikke mer å tilby. Vi ønsker med dette å opprette et fond for å lage et håp med alternativ medisin og at de kan nyte livet sammen til siste slutt. Fondet går til ungdomsgruppen i kreftforeningen når Tone dør.

Jeg husker ikke hvordan jeg kom over nettsiden, om det var gjennom media eller på annet vis, men jeg husker godt at jeg ble grepet. Jeg fulgte med bloggen nesten hver dag for å se om det hendte noen forandringer med henne, altså om hun ble bedre.

Etterhvert følte jeg vel at jeg kjente henne ganske så godt og følte virkelig med henne når ting ikke var så lett og når livet (mer enn vanlig) buttet imot. Mer enn en gang hadde jeg lyst å dra til Oslo for å treffe denne positive damen som til tross for sykdommen var så positiv og så sterk.

Dette er vel noe jeg kjenner igjen fra min Mormor også. Hun slet i veldig mange år med kreft. Det begynte med brystkreft og hun fjernet ene brystet, men kreften kom tilbake mange år etter, da i andre bryst. Dette er jo mange år siden så de hadde ikke like gode hjelpemidler som den dag i dag. iallfall klarte de ikke få bukt med kreften og den spredde seg til lymfene og etterhvert til hele kroppen. Mormor lot seg ikke knekke. Hun ville få treffe sine barnebarn før hun forlot jorden, og ikke bare klarte hun det, men også noen oldebarn fikk hun med seg! Så jeg visste vel allerede at stå-på-vilje var en god ting å ha når en har en sykdom som kreft!

Det ble stille rundt Tone etter at hun døde, men hun var uansett ikke glemt. Jeg var innom siden av og til for å se hvordan Espen hadde det i tiden etter, for han fortsatte en tid med å skrive der inne.

I venter ble jeg veldig glad da jeg oppdaget en ny bok i handelen.

Tone sin historie var kommet ut i bokform! Gjentatte ganger sa jeg at jeg skulle kjøpe boken, men jeg kom meg aldri til det, men min søster hadde fått det med seg og jeg fikk den til jul i gave. Jeg kjente jo historien fra før, og kanskje derfor var det en utrolig sterk bok å lese. Jeg hadde gjenntatte ganger tårer i øynene og selv om jeg visste at det nærmet seg døden var de sidene enormt vanskelig å lese for tårene som kom.

En utrolig vakker historie om to enormt vakre mennesker som jeg unnet alt godt her i livet. Håper Espen klarer seg gjennom livet og finner det gode, han fortjener en som kan ta litt vare på han, la han få hvile og bare nyte. Tone gikk bort og etterlot et stort savn i folket, men minnet om Tone og alt hun utrettet den tiden hun fikk vil aldri bli glemt. Og også siden lever videre for å hjelpe andre som er i samme situasjon. Her kan du bla se filmer og intervju med Tone. Siden finner du her.

Det viktigste vi kan lære av historien til de to er at vi ikke vet hva morgendagen bringer så prøv å takke litt hver dag. Ikke sitt igjen med dårlig samvittighet om en faller fra uventet. Ha alltid ting usagt så slipper du å lide når du står igjen. det er iallfall noe jeg skal prøve å leve etter og jeg starter nå!

Alle mine venner, jeg er veldig glad i dere!! :)