Muligheter eller begrensninger??

Har nettopp sett programmet viggo på lørdag på NRK. Dagens intervjuobjekt var en mann ved navn Mikael Andersson. Denne mannen er født uten armer og bein, men ser ikke noen bagrensninger, bare utfordringer og muligheter! Han holder foredrag og skriver bok. Mannen er gift og de venter nå sitt 4. barn! I tillegg har han lært seg alt fra å kle på seg selv, rydde bordet og også å kjøre bil! Han er en sann inspitasjon for andre mennesker! Her kan du lese mer om han!

Det som får meg til å tenker er at vi som har "vanlige" liv er alt for mye opphengt i det som begrenser livet vårt, mye mer enn der vi har muligheter for forbedring. Vi syter og klager, og det er ikke måte på hvor galt alt er hele tiden... Jeg selv er ingen unntak. Selvsagt prøver jeg å se positivt på ting, men det er sååå mye lettere å klage... Hvorfor må det være slik?? Kan vi ikke heller lære å tenke som han? La alle våre mål og tanker bli muligheter, ikke begrensninger?? Det er masse vi kan klare eller lære oss om vi virkelig vil det, men vi lar oss ofte stoppe fordi vi tror vi ikke vil klare det før vi har begynt. Dette er forferdelig irriterende, men dog et kollektivt problem.

Jeg vil iallfall prøve å ha han i minne når det kommer en hindring i min vei. Klarer han det, skal jammen meg jeg gjøre det også!!!