Emosjonell berg og dalbane!

Det er vinter i Norge, og dette året har vi virkelig fått merke dette på kropp og sjel. Jeg har alltid vært ganske ustabil følelsesmessig, men nå for tiden tar det helt av. Det ene øyeblikket løper jeg rundtom og er kjempehappy mens jeg synger i vei på go-sanger (som da jeg fikk ny funksjon på jobben eller når jeg er sammen med mennesker jeg trives sammen med og liker).

Men i neste øyeblikk er alt virkelig ræva og jeg har mest lyst å bare krype gråtende sammen i forsterstilling for så å bli værende i den posisjonen i ukevis... Mulig det er det man kaller vinterdepresjon, men det er virkelig ikke noe artig. Og ikke minst er det tøft når temperaturen ute viser -15 grader, veden er for fuktig til å tennes, maten er kald og ulaget og ingen i en mils omkrets er der for å gi deg en klem en gang... Ja, for ikke å snakke om at dusjen mangler vann, at taklyset er gått an og at stearinen er oppbrukt... Det er i disse øyeblikkene at livet føles håpløst, som om vinteren alltid skal bli værende og en aldri skal finne varme hverken på ene eller andre måten...

Selv i de tyngste øyeblikkene må en vel bare innse at alt er i endring, og det som skjer i dag trenger ikke være det som skjer i morgen, og når badevekten endelig bestemmer seg for å synke nedover, da er det vel egentlig ganske greit å være seg selv tross alt, eller??

Håper iallfall at våren snart er i emning og at verden skal bli lysere, og håper vinterdepresjonene blir lettere å takle etterhvert!